Allemanns-retten. Hvordan bruke og glede oss over vår rett til naturopplevelser. .Foto: naTournor
03 aug 2015

Artikkel tidligere publisert i Sopp og nyttevekster 2/2012

Eiendomsretten er grunnleggende i vår opplevelse av hva som er rettferdig helt fra vi er små. Det er ikke mange ordene smårollingene kan før de lærer seg å si ”MIN!” med både trass, styrke og aldri så lite håp i stemmen.  Vi verner om det som er vårt. Og selvsagt skal den som eier noe ha rett til å bruke og bestemme over det han eller hun eier. Like selvsagt er det at man ikke kan kreve å bruke det som eies av noen andre.

Eller er det egentlig så selvsagt? Når man tenker nøyere etter viser det seg at hovedregelen om eiendomsrett har så mange unntak at man kan begynne å lure på hva som er normalen og hva som er unntaket. Heldigvis skal ikke denne artikkelen ta for seg alle unntakene, men bare se litt nærmere på ett av dem.

Allemannsretten har så lange tradisjoner i norsk kultur at vi tar den for omtrent like selvsagt som eiendomsretten. At dette faktisk er et ganske stort unntak fra eiendomsretten er det ikke så mange som har ofret en tanke. At allemannsretten er et særfenomen i de skandinaviske landene er det enda færre som reflekterer over. For det friluftsglade folkeferdet vi er her i nord er det omtrent like selvsagt at alle skal kunne oppleve naturens gleder og skatter som verden for øvrig ser det som utenkelig at grunneier skal miste retten til å bestemme over hvem som skal kunne oppholde seg på hans eiendom eller høste av hans råvarer.

Men hvor er egentlig balansepunktet mellom allmennhetens rett til fri ferdsel og bruk av annen manns grunn og grunneiers rett til å bestemme over det han eier selv? Se det er ikke så lett å finne ut av i mange situasjoner for folk flest. Det tyder i alle fall alle spørsmålene jeg har fått fra folk rundt om på. Jeg skal derfor i det følgende prøve å vise hva allemannsretten betyr i praksis for oss som vil ut å høste av naturens gleder. Men først må jeg presisere at det kan finnes regler i andre lover som begrenser rettighetene i allemannsretten. Et eksempel er Naturmangfoldloven §§ 22 og 24[1] om begrensninger på ferdsel eller uttak av prioriterte arter.

Rett til å gå i skog og mark

Hjemmelen for allemannsretten finnes i friluftsloven. Hele året har vi rett til å ferdes til fots i utmark, så lenge vi opptrer hensynsfullt og med tilstrekkelig varsomhet. Reglene er litt strengere hvis vi ønsker å ferdes ved hjelp av andre metoder enn føttene, disse reglene omtaler jeg ikke nærmere her.

På innmark er hovedregelen at man kan ferdes i perioden mellom 15. oktober og 29. april dersom bakken er frosset eller snølagt. Fylkesmannen kan bestemme at det enkelte steder skal være lov å ferdes også i andre perioder mellom 30. april og 14. oktober.

Retten til å ferdes over innmark vinterstid gjelder ikke på gårdsplass, hustomt, inngjerdet hage eller park og annet inngjerdet område der allmennhetens vinterferdsel vil være urimelig[2] overfor eier. Grunneier kan nekte folk å ferdes over hage, plantefelt, høstsådd åker og lignende i den vanligvis tillatte perioden på vinteren selv om bakken er frosset eller nedsnødd dersom stedet er slikt som typisk kan bli skadet av at folk går over det.

Men hva er egentlig forskjellen på innmark og utmark? Innmark er de områdene som vanligvis er mest opparbeidet og oppleves som ”privat”. Loven ramser opp gårdsplass, hustomt, dyrket mark, engslått og kulturbeite. Små områder med udyrket mark som ligger midt inne i et dyrket område eller en engslått er innmark. Også små udyrkede områder i utkanten av et dyrket område er å regne som innmark dersom det er inngjerdet. Et spørsmål man bør stille seg hvis man lurer på om noe er innmark, er om allmennhetens rett kan gå på urimelig bekostning1 av eier. Også områder ment for industri eller andre formål regnes som innmark dersom allmennhetens bruk av området kan ha for stor påvirkning på området.

Utmark er udyrket mark som ikke er omtalt som innmark. Her finner man skog, fjell, svaberg, kratt og myr for eksempel. Med virkning fra 1. januar 2012 er skogplantefelt definert som utmark.

Mange av spørsmålene jeg har fått går på beiteområder for husdyr. Et område som er inngjerdet regnes som innmark bare dersom det er dyrket opp, for eksempel en åker med gress eller ei blomstereng. Har bonden derimot satt opp gjerder i et skogsområde eller på fjellet for å holde dyrene samlet og rovdyrene ute har vi lov til å ferdes der til tross for gjerdene.

Retten til å ferdes i utmark blir ikke reell hvis vi ikke kan komme oss frem til utmarka på lovlig vis. Skulle en stakkar sopp plukker måttet gå ut i skogen mens det enda var frost i bakken, en gang før 30. april og bli der til snøen kom en gang etter 15. oktober hadde vi nok ikke vært så mange medlemmer i denne foreningen. Derfor finnes det heldigvis regler som sier at vi hele året kan gå på sti eller vei over innmark for å komme til et utmarksområde. Dette er likevel ikke lov dersom stien eller veien går gjennom gårdsplassen eller over hustomta til grunneier. Heller ikke hvis ferdselen på annen måte er urimelig overfor eier.

Retten til ferdsel på sti eller vei kan begrenses ved at kommunen forbyr slik ferdsel. Også grunneier kan forby ferdsel over sti og vei, men bare dersom vår ferdsel er egnet til å gjøre stor skade eller ulempe.

Retten til å høste

Like viktig for oss i sopp- og nyttevekstforeningen er spørsmålet om vi kan høste noe av det vi finner på vandreturene våre. 1. januar i 2012 ble reglene om dette flyttet fra straffeloven til friluftsloven. Selv vi som ikke eier store grunneiendommer er så heldige at vi kan høste av naturens gleder så lenge det skjer i utmark. Vi kan plukke og ta med oss ville blomster, planter, bær, sopp og røtter av ville urter. Ville nøtter kan vi kun plukke det som vi spiser på stedet. I våre tre nordligste fylker er det gjort unntak for multer som vokser på multebærland. Dersom eier har nedlagt uttrykkelig forbud mot plukking har vi bare lov å plukke det vi spiser på turen. Har eier derimot ikke nedlagt forbud kan vi plukke multer med oss hjem til frysen med tanke på julens multekrem.  På statens grunn i Finnmark er retten til å plukke multer i hovedregelen lagt til dem som er bosatt i fylket. Her har alle likevel rett til å plukke multer til egen husholdning.

For oss som ser nytte i langt flere vekster enn bare bær og sopp er det viktig å være oppmerksom på at andre typer naturprodukter ikke kan plukkes uten samtykke av grunneier. Eksempler på dette kan være torv, mose, lav, kristtorn, rirkuler, tæger, never og bark. Det samme gjelder om du ønsker å tape sevje av trærne.

For høsting av tang og tare er forholdene litt spesielle. Her utvides nemlig eiendomsretten til grunneier. I Norge er det lang praksis for at den som eier en eiendom med grense mot sjøen også får visse rettigheter et stykke utover i sjøen, dette kalles strandrettigheter[3]. Det er allment antatt at retten til å høste tang og tare inngår i disse rettighetene. Utenfor strandrettighetene er det laget en egen forskrift[4] for høsting av tang og tare.  Denne retten er forbeholdt staten, i praksis betyr det personer som har fått tillatelse fra fiskeridirektoratet. Så for oss hobbyplukkere betyr det at vi må spørre grunneier om lov her også.

Retten til å slå leir

Den som ikke nøyer seg med en ettermiddagstur i skogen må også være oppmerksom på at det ikke er tillatt å raste eller slå opp telt i utmark hvis det kan føre til skade på ungskog eller skogfornyelsesfelt. Telt må heller ikke slås opp i nærheten av bebodde hus eller hytter dersom det kan forstyrre beboerne av hytta. Telt skal aldri slås opp nærmere hytte enn 150 meter med mindre det er gitt spesiell tillatelse til dette. På grunn av plasshensyn går jeg ikke nærmere inn på retten til telting, bading, friluftsmøter, båt eller andre fremkomstmidler her.

Vær varsom og respektfull

Med rettigheter følger det også ansvar. All ferdsel, bruk og høsting skal skje på en hensynsfull og varsom måte. Lukk grinda inn til utmarksbeite, hold naturen fri for søppel, ta hensyn til andre turgåere og grunneier, ikke ødelegg gjerder, trær eller andre ting du møter på din vei. Ved høsting må man ikke plukke arter som er truet og aldri fjerne alle røtter av en art i et område.  Man skulle tro dette var alminnelig folkeskikk, men det er faktisk så viktig at det også er understreket i loven.

 Uavhengig av diskusjonen om rett (lovens ord) eller moral (folkeskikk), vil undertegnede også påpeke at det handler om å opprettholde den retten vi har til å bruke annen manns eiendom. Blir allmennhetens ferdsel en for stor belastning på eiendomsretten kan vi i fremtiden risikere at lovgiver endrer syn i retning av det som er mer vanlig utenfor Skandinavia. La oss verdsette de mulighetene vi har fått med å ta vare på rettighetene også for fremtiden.  Jeg håper i alle fall at jeg i fremtiden slipper å kjøpe ”jaktkort” for å lete etter kantareller og blåbær[5].

Sist gjenstår det bare å si: God tur. Gled dere over hvor heldige vi er som har en felles rett for alle til å bruke og høste av naturen.

 



[1] http://www.lovdata.no/all/hl-20090619-100.html

[2] Friluftsloven § 3 bruker uttrykket utilbørlig fortrengsel. Bruker (eks. tomtefester eller leietaker) er likestilt med eier.

Ranger denne artikkelen
(0 Stemmer)
Sist redigert onsdag, 05 august 2015 20:51
Mer i denne kategorien Det gror i nord! »

Skriv en kommentar

Husk å fylle ut alle felter merket med (*). HTML-kode kan ikke benyttes.

Litt om Tromsø Soppforening

Sample Image Tromsø Soppforening ble stiftet 14. mai 2003, seks år etter at det ble avholdt eksamen for soppsakkyndige i Tromsø. Kjernen i foreningen består fortsatt av soppsakkyndige fra eksamensåret 1997. Les mer her...

Kontakt oss

Tromsø Soppforening
co/Mattilsynet
Skippergata 16
9008 Tromsø

Kontaktpersoner:
Bjørn-Leif Paulsen 414 16 799
Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Kari Riddervold 959 62 334
Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Tromsø Soppforening logo